Frans av Sales' Jesu-hjerte-fromhet 2: Jesu hjerte

Ettersom Gud er den part som tar initiativ i denne kjærlighetshistorien og hans kjærlighet er kilden til all vår kjærlighet, finner jeg det naturlig å starte med Jesu hjerte.

Inkarnasjonens mysterium stod svært sentralt for Frans av Sales. Dette gjaldt ikke bare ham, men også mange andre teologer i hans samtid. Inkarnasjonen var det sentrum teologien kretset om for Pierre de Bérulle og den franske skole. [150] For dem som for Frans var inkarnasjonen utgangspunktet for mystikken.

Jeg har allerede vist hvilken betydning hjertet hadde i denne epokens menneskebilde. [151] Ettersom Jesus var sant menneske i kraft av inkarnasjonen, regnet man med at hans hjerte utøvde de samme funksjoner som ethvert menneskehjerte. Det mest sentrale i denne forbindelse, er det at man mente at hjertet opprettholdt det fysiske livet og at det var sete for vilje, bevissthet og følelser.

Men siden han var det inkarnerte Guds ord, hadde hjertet hans også langt edlere kvaliteter: Der fant man selve Guds kjærlighet og barmhjertighet. Dermed mente Frans at hver liten bevegelse Jesu hellige hjerte gjorde, var langt mer nyttig for menneskenes frelse enn noen anger eller bot. [152]

Det er i frelsesverket og særlig i pasjonen at Frans av Sales finner Jesu hjertes betydning. Dette er en naturlig konsekvens av at han mente det var der Guds kjærlighet aller tydeligst kommer til uttrykk. Man kan derfor vanskelig overdrive betydningen av pasjonen i hans teologi. Når Jesus henger på korset, er hans hjerte møtested for det ytterste av menneskelig lidelse og fylden av Guds barmhjertighet. [153]

Det sårede hjertet

Ifølge tradisjonen gjennomboret soldatens lanse Jesu side på korset. For Frans av Sales hadde dette flere viktige konsekvenser: For det første representerte lansestøtet ytterligheten av den fysiske lidelse som Jesus ble utsatt for, idet hjertet — hans kjerne — ble gjennomboret. For det andre avdekket såret det faktum at Jesu hjerte hadde vært såret av kjærlighet før lansestøtet. For det tredje sørget såret for at Jesu hjerte for all ettertid er synlig og tilgjengelig for alle som ønsker å forenes med det. Disse tre punktene vil jeg utdype i det følgende.

Jesu hjerte såret av lansen

Som jeg har vært inne på tidligere, har Jesu-hjerte-fromheten på mange måter sitt utspring i meditasjonene over Jesu fem sårmerker. [154] Dette er en meditasjonsform som også Frans av Sales anbefaler, men hjertesåret er helt klart det mest sentrale for ham:

Men hvilken betydning har såret som lansen forårsaket for Frans? Det er viktig at Jesu hjerte, hans innerste, er gjennomboret, for dette betyr at Guds evige Ord har opplevd smerte på menneskers vis. Hele lidelseshistorien viser at Jesus ble plaget og ydmyket både fysisk og psykisk. Såret i hjertet viser at han ikke ble spart noe, og at selve hans innerste ble gjennomboret. Dette innebærer at den treenige Gud ikke er fremmed for noen menneskelig lidelse, at Gud aldri kan beskyldes for å stå fjernt fra menneskenes lidelser. [156]

Her kunne det vært naturlig for Frans å si noen ord om vannet og blodet som rant fra såret, for det var det lang tradisjon for, [158] men det gjør han ikke. Han finner hovedpoenget i selve såret og i det at Jesus utholdt selv dette for kjærlighetens skyld. Volden mot Jesus fortsatte selv etter at han var død, for selv om det var tydelig at han var død, befalte høvedsmannen at soldatene skulle stikke Jesus med lansen. Lansestøtet gjennomboret selve hjertet som hadde opprettholdt livet hans, Guds Ords liv som menneske.

Frans av Sales sier at død uten Jesu kjærlighet er ulykkelig og at kjærlighet uten Jesu død er ulykkelig. Kjærlighet og død er så nært sammenblandet i Jesu lidelseshistorie at man ikke kan ha det ene i hjertet uten det andre. [159] Hvis man slipper Jesu kjærlighet inn i hjertet, følger hans død også med.

Å meditere over at lansen gjennomborer hans hjerte, blir en form for indre askese som viser nettopp dette, for når vi er forenet med ham i kjærlighet, kan vi ikke unngå å oppleve at vårt eget hjerte gjennombores av en lanse, av medlidenhet og identifikasjon. I takt med denne identifikasjonens vekst trenger lansen inn og dreper alt i oss som ikke er kjærlighet.

I bønnen som avslutter Traité, sier Frans: «Å, kom Hellige Ånd og sett våre hjerter i brann med kjærlighet! Å elske — eller dø! Å dø — og å elske! Å dø for all annen kjærlighet for slik å leve i Jesu kjærlighet.» [160] At man må dø for å leve er ett av kristendommens grunnprinsipper og det er også en del av kjernen i kristen mystikk. Det dreier seg selvfølgelig om en mystisk død. Lengselen etter Gud, den elskede, gjør at man oppgir det livet som er sentrert rundt egoistisk selvoppholdelse og dør slik for å leve sentrert rundt ham. Da kan man si med Paulus: «...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» [161]

Jesu hjerte såret av kjærlighet

Som mange før ham i kirkehistorien [162] var Frans av Sales av den oppfatning at Jesu hjerte var såret av kjærlighet lenge før lansestøtet. [163] Det fysiske såret hadde en mystisk parallell. Det er en kjensgjerning for Frans at kjærligheten sårer hjertene, [164] og da soldatenes høvedsmann befalte at de skulle stikke ham i siden, ble det klart: «Ettersom hans side var åpnet, så man at han virkelig var død, død av sitt hjertes lidelse, det vil si av sitt hjertes kjærlighet.» [165] Her er det enda en gang tydelig hvordan kjærlighet og død henger sammen i Jesu lidelseshistorie. Dette går også tydelig frem av det følgende sitatet:

Ved å la begrepene død og kjærlighet vekselvis beskrive hverandre, viser Frans av Sales hvor nært de to begrepene henger sammen i hans teologi. For ham er det slik at når kjærligheten oppfattes riktig, vil den alltid være nær forbundet med Jesu død og med vår egen viljes død. På samme vis er det slik at når døden, selv vår egen død, oppfattes riktig, er den alltid preget av Jesu kjærlighet. I Frans av Sales’ teologi får både døden og kjærligheten nytt og radikalt innhold og knyttes uløselig sammen i Jesu død.

Frans av Sales forteller om hvordan kjærligheten sårer Jesu hjerte: Det gjennombores av smerte i Getsemane. [167] Hva slags smerte er dette som kan gjennombore et hjerte? Det er snakk om smerte som stammer fra kjærlighet: Kjærligheten er den grunnleggende av alle lidenskaper, og den er den første som trer inn i hjertet. Fordi den trenger inn i hjertet, helt inn til og gjennom det punktet det viljen sitter, sårer den hjertet. [168] Den elskendes vilje blir gjennomboret av kjærlighet og vil bare det den elskede vil. Slik gjennomborer kjærligheten Jesu hjerte og den har trengt gjennom viljen hans, for han sier: «...ikke som jeg vil, bare som du vil.» [169]

Her ser man klart uttrykt denne tidens tro på at kjærligheten hadde sitt sete i hjertet og at den var forbundet med ild og varme. [171] Teksten viser at det var menneskene som var fokuseringspunkt for Jesus, selv i hans største lidelser. Hans kjærlighet til menneskene var alltid sterkere enn lidelsen og denne kjærligheten hadde sitt hjemsted i Jesu hjerte.

Frans beretter også hvordan sorgen over Peters fornektelse gjennomboret Jesu hjerte. [172]Hardheten hos de som hånet ham på korset, gjorde det samme. [173]

Denne formen for hjertesår er et fysisk uttrykk for kjærlighetssorg, smerte over ikke gjengjeldt kjærlighet. På Frans av Sales’ tid lærte medisinere at hjertet kunne briste av sorg. [174] Frans forestiller seg at denne smerten må ha vært mange ganger større enn vanlig hos Jesus fordi hans kjærlighet var av et annet kaliber: Han var kjærligheten selv, og målet hans var å bli forenet med alle mennesker i kjærlighet. Han vet hva de skyver fra seg når de takker nei til hans kjærlighet, og det er denne kunnskapen som fører til at såret i hjertet oppstår.

Jesu hjerte såret og åpnet

Jeg har vist tidligere at Jesu hjerte ble sett på som et tilfluktssted og en kilde til trøst og kraft for den troende. [175] Dette gjelder i aller høyeste grad for Frans av Sales, og dette vil stå sentralt i behandlingen av hans lære om hjertenes forening. Det vil allikevel være relevant å behandle det også her for å finne ut hva det innebærer at hjertet er åpnet, teologisk sett. Jeg vil ta utgangspunkt i en tekst:

Den første setningen rommer et sitat fra Høysangen, og dette er vesentlig. Her identifiseres Jesus med den elskede i Høysangen, og dette gjør leseren oppmerksom på at Frans av Sales i denne teksten ønsker å se på forholdet mellom Gud og menneske som et kjærlighetsforhold. En slik allegorisk utlegning av Høysangen var viktig for Frans av Sales allerede på et tidlig tidspunkt. [178] og han forfattet et verk som er en mystisk forklaring av denne bibelske boken. [179]

For Frans var forholdet mellom Gud og menneske, som sagt, først og fremst et kjærlighetsforhold. Den korsfestede og gjennomborede Kristus viser for Frans mer enn noe annet Guds kjærlighet. Det mest vanlige har gjennom århundrene vært å forstå korsdøden som soning for menneskenes synder. For Frans er det vel så viktig at den representerer en invitasjon til uselvisk kjærlighet.

Hvordan skal denne teksten forstås? Jesus kan ikke lenger sees, slik som da han levde, og dermed kan vi ikke se såret i siden eller hjertet i sårets åpning. Han kunne heller ikke ha festet blikket på menneskebarnas hjerter, for de er ikke blottlagt som hans eget hjerte er det.

Hvordan skal dette forstås? Når Jesus døde på korset, oppgav han alt, sin ytre verdighet og sin indre fred og helhet. På korset opplevde han den største sorg og smerte like inn i hjertet og han gjorde det i kjærlighet til oss og i lydighet til Gud Fader. Derfor er hans hjerte hjertenes konge, og derfor er det at han kan «holde blikket festet på våre hjerter.» For han kjenner alle menneskehjertets egenskaper og bevegelser. Han vet hvordan det forholder seg i selv de mest ekstreme situasjoner, for han har selv erfart det. Derfor er såret i hjertet hans et vindu han kan se ut gjennom, og derfor kan han se alle menneskehjerter klart. For kjærligheten såret hans hjerte på alle tenkelige måter, så ingenting et menneskehjerte kan romme, er fremmed for ham. Korsdøden kan dermed sies å gjøre inkarnasjonen fullkommen. [180]

Når Jesus i teksten lar seg selv bli sett av oss mennesker gjennom såret i siden, er dette fordi han som såret står oss aller nærmest: Av alle aspektene ved Jesus er det såretheten det er nærmest for oss å identifisere oss med. Det er hans sårede hjerte, hjertet på Golgata, som best kan lære oss Jesu viktigste budskap, budskapet om Guds kjærlighet, for «Golgata er kjærlighetens sanne skole.» [181]

Når Jesus viser seg for apostlene etter oppstandelsen, lar han Thomas få legge fingeren i sidesåret. Frans av Sales beskriver det slik:

Så for Frans av Sales er Jesu hjerte virkelig levende og fullt av kjærlighet også etter at det ble gjennomboret av lansen. Denne glødende kjærligheten er selve Jesu kjennemerke for Frans, og som det går frem av teksten, ser han også for seg at det var den som gjorde at tvileren Thomas kjente ham igjen. For en moderne ekseget kan dette nok være å gå vel langt, men for Frans er det en naturlig slutning. Jesus kan kjennes på sitt hjerte som gløder av kjærlighet, og ut fra dette hjertet er det at han kjenner oss, for det er ikke fremmed for noe ved det å være menneske.

Denne scenen der Thomas får legge fingeren i Jesu sårmerke, er for Frans av Sales en beskrivelse av den nærhet som den elskende ønsker til sin elskede, som mennesket ønsker til Gud. Teksten over viser at såret i hjertet gir mennesket tilgang til Jesu innerste. For Frans er dette en av de mest sentrale egenskaper ved Jesu hjerte, og det står hele tiden åpent slik at troende i bønn og meditasjon kan oppleve den enhet med Jesus som Thomas gjorde.

Dette var viktig i Jesu-hjerte-fromheten lenge før Frans av Sales, blant annet hos Vilhem av Saint-Thierry. [183] Det vil være naturlig å vente med selve behandlingen av dette til kapittelet om hjertenes forening.

Tålsom og ydmyk av hjertet

Frans av Sales’ Jesu-hjerte-teologi dreier seg ikke utelukkende om den korsfestede Jesu gjennomborede hjerte. Et annet viktig aspekt knytter seg til Matt. 11:29: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet...» Tålsomhet og ydmykhet er blant de dydene Frans setter aller høyest, og dette bibelsitatet er hans favoritt. [184] Han skriver:

Denne måten å bruke eksempler på er svært vanlig hos Frans av Sales. Den er et viktig virkemiddel for ham når han populariserer teologi for å gjøre den forståelig for et stort publikum. Den er også typisk barokk og gir teksten en karakteristisk frodighet.

Ydmykhet og tålsomhet blir sammenlignet med bestanddelene i den kostbare og velluktende salven (krisma) som blir brukt i flere sakramenter i den katolske kirke. Slik viser Frans hvor dyrebare disse dydene er i hans øyne og at de bør sette sitt preg på alle kirkens barn.

For Frans av Sales er disse dydene Jesu hjertes dyder mer enn noen. Hovedpoenget i denne forbindelse, er at det enkelte menneske gjør sitt eget hjerte likt Jesu hjerte ved å etterligne disse dydene. For å oppnå dette, trenges forsakelse og askese, ikke i form av lange faster og andre fysiske pinsler, men i form av en indre askese. Det er en selvmotsigelse for Frans å forsøke å oppnå ydmykhet gjennom imponerende fromhetsøvelser. [186]

For å oppnå Jesu hjertes to dyder er det ikke nødvendig å vente på en fin anledning til å vise total selvutslettelse. Da kan man komme til å vente lenge. I stedet skal man praktisere tålsomhet og ydmykhet i alle hverdagens gjøremål, slik Jesus selv gjorde. Ifølge Frans av Sales er det faktisk bedre å være kjærlig mot en ubehagelig nabo enn å bedrive daglig fysisk askese. [187]

Dette er for det første fordi livet alltid presenterer slike utfordringer, og man kan komme til å overse dem eller miste besinnelsen om man for eksempel faster. Det hjelper lite om man trofast holder utkikk etter en mulighet for å dø martyrdøden om man dermed overser utallige muligheter til å glemme seg selv til beste for sin neste.

For det andre oppnår man en ekstra bonus ved å benytte seg av de anledningene til selvforsakelse hverdagen gir fremfor å pålegge seg selv tradisjonell askese. For Frans av Sales mener at man ved alle disse hverdagsanledningene gjør Guds vilje snarere enn sin egen, og lydighet er i seg selv en øvelse i ydmykhet. [188]

Oppsummering

Hvilken teologi illustrerer hjertet som bilde? Jeg har allerede nevnt at det er en mystisk teologi, og at det er kjærligheten som står i sentrum, at Frans av Sales hjerteteologi illustrerer kjærlighetens dynamikk. Nå har jeg vist hvordan Jesu hjerte illustrerer denne dynamikken.

For det første er Jesu hjerte kjernen i det inkarnerte Guds Ord. Det innebærer at dette hjertet er virkelig menneskelig og sant guddommelig på én gang. Det rommer guddommelig kjærlighet og menneskelige følelser. Det er møtested for menneskelig lidelse og guddommelig barmhjertighet.

For det andre er Jesu hjerte bilde på overgivelse og mystisk død fordi det er såret. Kjærligheten har trengt inn i det og gjennomboret viljen slik at bare den elskedes — Faderens — vilje finnes i Jesu hjerte.

For det tredje er Jesu hjerte et bilde på medlidenhet. Han elsker alle mennesker for å bringe dem forløsning og hjertet hans blir såret med tanke på alle dem som forblir uforløste og isolerte fordi de vender ryggen til hans kjærlighet.

For det femte er Jesu hjerte et bilde på indre askese idet det preges av tålsomhet og ydmykhet, for hvis disse dydene preger et hjerte, påtar man seg alt det omstendighetene bringer i stillhet, slik Jesus gjorde. Å være trofast til Jesu hjertes små dyder er en viktig vei til Kristuslikhet i salesiansk spiritualitet.

For det sjette viser såret at Jesu hjerte har opplevd smerte og sorg i den grad at han ikke kan sies å være fremmed for noen av menneskelivets harde vilkår.

Slik kan Frans av Sales’ bruk av Jesu hjerte som religiøst bilde oppsummeres. Denne tankegangen kan sees som en naturlig forlengelse av hans vektlegging av inkarnasjonen og ikke minst av pasjonen. Pasjonen er selve brennpunktet i hans teologi, og hans Jesu-hjerte-teologi har også helt klart sitt sentrum her.

[150] Se s 29 og 14. Se også William M . Thompson (ed.) : Bérulle and the French School ss 35-37 og Raymond Deville: The French School of Spirituality , ss 36-39.

[153] «Senk uten voldsomhet og helt rolig hjertet ditt i Herrens sår. Ha ubegrenset tillit til at hans barmhjertighet og godhet ikke vil forlate deg.» Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 45, min oversettelse.

[154] Se s 22. Se også J. P. Bruni: «Sacred Humanity, Devotion to the» i The New Catholic Encyclopedia , bind 12, s 828-830.

[156] Det er selvfølgelig kristen lære at Jesus var fremmed for synd, noe Frans av Sales er helt på det rene med. For Frans er det allikevel viktig at han kjente godt til fristelse fra episoden i ørkenen (Matt. 4:1-11, Mark. 1:12-13 og Luk. 4:1-13) og til valgets kval fra Getsemane (Matt. 26:30-46, Mark. 14:26-42 og Luk. 22:39-46). Selv om han aldri selv begikk synd, aldri brøt med Faderens vilje, kjente han godt til alle omstendighetene omkring synd og han hadde følt dem på sin egen kropp.

[158] Se s 21. Se også Emma Jung og Marie-Louise von Franz: The Grail Legend , ss 92-94. Her fremholdes det at man i middelalderen (som strekker seg inn på 1500-tallet) tilla blod en rekke magiske egenskaper og at det ble sett på som bærer av en persons essens og sjel. Jesu blod fikk dermed særskilt betydning og det faktum at hans hjerteblod rant ut fikk slik vel så stor teologisk betydning som selve korsdøden. Dette kan man også se i middelaldersk eukaristisk fromhet.

[171] Hjertet ble også sett på som stedet for ilden som element i kroppen og som kilde til den kroppsvarmen som blodet førte rundt i kroppen. Se s 18.

[179] St. Francis de Sales: The Mystical Exposition of the Canticle of Canticles, from the 6th series of his Opuscules on ‘Ascetism and Mysticism.’

[180] Se også Treatise 10:17 (bind II s 191): «Han øste seg selv fullstendig ut i oss og oppløste så og si sin storhet for å redusere den til vår litenhets form og fasong. På grunn av dette er han kalt ‘en kilde av levende vann’», min oversettelse.